Sov godt, Joakim

Kjære Joakim.

Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte. Ord blir fattige, det finnes ikke noe man kan si som passer til en slik situasjon, det er bare så ufattelig. Du er ikke lenger blant oss. Du har etterlatt oss med alle de tunge spørsmålene, uten noen svar.

Det er et kaos av følelser. Uendelig sorg, smerte, men også sinne. Sinne på alle som spør hvordan istedet for hvorfor. Sinne på helsevesenet som ikke fanget deg opp da du prøvde tidligere. Sinne på megselv for å ikke ha spurt hvordan det gikk med deg, selv etter at jeg så at du forandret deg. Og tilsutt, sinne og flauhet over megselv som føler dette sinnet. Det er ikke en jævla dritt jeg får gjort med det, sinne er en helt tåpelig følelse, og det er ingen jeg kan rette det mot.

Hva gjør man? Livet går jo videre, jorda har ikke sluttet å snurre. Men når jeg ligger her i senga og stirrer i taker skjønner jeg ikke hva jeg skal finne på. Alt blir liksom så meningsløst. Du inspirerte så mange, Joakim, og når jeg blir stor vil jeg bli som deg. Alltid positiv. Alltid med en løsning. Alttid med et ønske om det beste for alle andre.

Jeg håper du ser på oss ned fra himmelen, og ser hvor mange du har etterlatt i sorgen. Jeg håper du ser ned på oss, og tenker at du er stolte av oss, hvordan vi har utviklet oss som mennesker. For jeg vil gjøre deg stolt Joakim, jeg SKAL gjøre deg stolt.

Sov godt, Joakim.


Skulle ønske du fortsatt var her.

Teknologien overtar.

Jeg har konvertert til den mørke siden og skaffet meg iPhone. Jeg er alt for klumsete til å eie et så dyrt leketøy, men vi har allerede et hat/elsk-forhold som jeg håper kommer til å vare lenge. Jeg har forøvrig ikke tenkt til å la dette forandre meg tilen apple-geek (selv om vi nå har både en iPhone og en iPad i huset), og er fortsatt fast bestemt på at android og apple har like mange suverene sider og mangler. Lenge leve teknologien!

Love, piece and chocolate.

Land of the free.

Ja, det er lenge siden sist. Jeg forventer ikke at noen har savnet meg nevneverdig, men hvis du har, vil du sannsynligvis bli skuffet over dette innlegget. Unnskyld. Siden sist har jeg vært på en ukes ferie i Albania med koselige jenter, hvor vi snudde Sarande opp ned og fant på nok kødd til å skrive en liten bok.

Så pakket jeg om kofferten og dro til USA. Alene. For å tilbringe 6 uker med mennesker jeg aldri før hadde møtt. Nervøs? En smule. Jeg har vært her i 2 uker nå, og språket mitt er helt ødelagt. Engelsken har tatt over norsken, men i huet går det konstant i to språk. Med jevne mellomrom blander tyskeren seg inn også.

Ellers har jeg det kanon. Jeg nyter dagene, lærer nye ting hver dag, og har opplevd ting som vil være med meg for resten av livet. Jeg føler en tilhørighet jeg aldri kunne ha forestilt meg at jeg skulle finne på andre siden av jorden. Lysten til å oppdage verden, nysgjerrigheten til livet er blitt vekket igjen. Jeg har vært ekstremt heldig som har fått denne muligheten, og jeg nyter hvert sekund her borte. Jeg håper dere hjemme savner meg, tenker litt på meg med jevne mellomrom, og så er jeg tilbake om en måned :)

Jeanne & Jeff (vertsforeldre), Jean-Francois (Belgia), meg og Renata (Ungarn)

Kisses.

Kjærlighet til Livet.

Folk som kjenner meg vet at jeg ikke er noen stor fan av unger. Jeg synes de er skumle, uberegnelige, onde og snørrete. I en alder av 17 klarer jeg ikke å se for meg at jeg noen gang i fremtiden skal få mine egne barn. Jeg har venner som har planlagt navn og øyenfarge allerede, og som gleder seg så mye til å bli mor at de glemmer å puste når de snakker om det. For meg er det helt vilt. Hvorfor dette hastverket med å vokse opp? Hva gjør deg så sikker på at du, noen gang i fremtiden, kommer til å være i stand til å ta deg av et menneskeliv. Er du villig til å ofre 18 år for noen andre enn deg selv?

Men la oss nå si at du blir 25, du har stabil inntekt, og en mann du synes er rimelig OK. Du blir gravid, men ultralyden viser at noe ikke stemmer. Barnet har Downs. Hva hadde du gjort? Veldig mange blir hvite riddere, og sier at de selvfølgelig kommer til å beholde barnet om de finner det ut tidlig at fosteret er psykisk utviklingshemmet. Men hvorfor fødes det da så få med Downs i Danmark, hvor det er tillatt med tidligere ultralyd enn i Norge?

Photo: www.scrapetv.com

For meg er det helt utenkelig at noen kan gjøre noe slikt, aldri gi det en sjanse. Fordi barnet ikke blir som majoriteten. Fordi det blir motgang. I mitt hue blir det motgang samma søren om ungen er såkalt "frisk" eller ikke. Når du først skal ofre så mye av livet ditt, hvorfor kan du ikke ofre litt til? Det er denne tankerekka som har ført til at jeg ønsker meg et barn med en psykisk utviklingshemning. Fordi det er kjærlighet. Ikke slik kjærlighet som du ser på film, hvor to vakre mennesker ser på hverandre i 90 minutter før de blir sammen. Nei, ekte kjærlighet. Helt uten grenser.

Jeg skaffer meg heller en hund enn en unge, mye fordi jeg er usikker på hvor bra den hadde hatt det med en alvorlig forvirra og distré mor (hvis du har sett "About a Boy" veit du hva jeg snakker om). Men hvis jeg først, mot alle odds, får et avkom, håper jeg det blir en med en evne til å tilgi.

Love.

Fuck.

I dag har vært en ordentlig dårlig dag. Jeg har funnet meg en hemmelig fjellhule i det nordlige India, hvor jeg kommer til å ligge i fosterstilling og surmule helt til alt ordner seg. Faen.

Kort om Planlegging.

Jeg vet ikke hvor mange av mine gamle lesere som er blitt med over hit til den mørke siden, men de som har fulgt med en stund vet hvor mye jeg brenner for folkehelsa. Jeg er rett og slett en freak når det gjelder det norske folks spisevaner. De få gangene jeg er innom VG.no klikker jeg meg inn på artiklene som handler om fedme, fordi jeg rett og slett synes det er mer interessant enn terror-rettsaken. Misforstå meg rett, jeg har stor medfølelse for alle som ble rammet i sommerferien i fjor, men selve mannen kunne jeg ikke brydd meg mindre om.
Anywho. I dag hadde VG et intervju med Kari Jaquesson hvor hun uttalte seg om fråtsing i uka. Vel og bra det, helt til du ser hva hun har klart å prestere å si:

"- Det er viktig å planlegge. Du må ha et klart bilde av hva du skal spise hver dag"

Hun tenkte sikkert ikke mye over det der og da, men for meg som har slitt med tvangstanker og et usunt forhold til planlegging av kaloriinntak er dette et ekstremt slag i magen. Det siste året har jeg brukt på å lære meg å gi slipp på kontrollen, på å fortelle meg selv at det ikke er nødvendig å loggføre og planlegge hver kalori, men veien tilbake til gamle vaner er så forsvinnende kort.

Jeg er livredd for tilbakefall, fordi det går ut over den psykiske og den fysiske helsa mi.
Jeg er livredd for at det finnes andre mennesker der ute som sliter med det samme som meg, fordi jeg ikke unner noen andre følelsen av total hjelpesløshet.
Jeg er livredd for at jeg skal møte noen i fremtiden som vil være en del av bagasjen min, fordi jeg ikke vil dra noen andre inn i min elendighet.

http://weheartit.com/entry/25586879

Så hvis du tenker på å begynne å planlegge alle måltidene dine, vær så snill og ikke gjør det med mindre du vet du er sterk nok til å ikke la det ta overhånd. For når det først fester grepet sitt rundt deg, slipper det ikke taket frivillig.

Take Care.

Young.

Asking 'bout a scar

And I know I gave it to you months ago

I know you're trying to forget

Love lost. Love found. Love lost again. Falling apart. Together. That's what life is all about. To find that someone, that special someone who wants to be a part of you. Someone who forgives your mistakes, your scars. 'Cause in the end, even though it might hurt, there will always be that special someone, who owns a corner of your heart. 

I hate it. 

International as Fuck

Fordi jeg og Eline er så internasjonale og flerspråklige at det er skummelt.

Hvordan går din dag?

Love.

Forandring.

Jeg vet ikke hva som har skjedd. Tydeligvis ble overgangen fra blogg.no til blogspot for stor. Det er ikke lenger en naturlig del av hverdagen min å logge inn for å dele mine tanker. Det er blitt stress, og jeg vil ikke at det skal være slik. Jeg vil tilbake til da jeg skrev politiske tekster med mening, var åpen om fortiden og tok bilder. Men jeg er ikke lenger den samme.

Folk forandrer seg, men for hva? Er du ikke god nok slik du er? Hvorfor klarer vi ikke å holde fast ved den vi var? Jeg liker å tenke at det ikke er jeg som har forandret meg, bare alle andre. Men jeg har nok selvinnsikt til å innse at det neppe er tilfelle. Tornerose har stukket seg på tornen, og kommer til å sove i 100 år. Hun er ikke lenger den samme.

Photo: Tonje Vaage, tatt med NikonD3000, 18-55mm

Fra en tid hvor fotografering var like naturlig som å puste,
livet var ukomplisert og himmelen var blå.

Peace.

Vår.

Livet er bra for tiden. Jeg gjør ting som gjør meg lykkelig, uten å tenke spesielt mye på å gjøre alle andre fornøyde. Jeg har kvittet meg med negativitet som har preget livet mitt alt for lenge. Alt ser endelig ut til å ordne seg. Men solen kaster skygger. For hva skjer når fortiden tar meg igjen? Når jeg ikke lenger klarer å løpe fra den? Vil den trekke meg tilbake i mørket, eller vil jeg klare å holde den tilbake? Jeg vet ikke. Jeg orker ikke tenke på det nå. For nå vil jeg bare nyte. Nyte livet, lage minner, elske. For det er endelig vår. I alle fall i min lille boble.

Jeg hater å ødelegge et bilde med å ta copyright på det, men enda mer hater jeg mennesker som tar ære for andres bilder. Jeg har aluminiumsballtre i garasjen, og stjeler du bildet mitt finner du fort ut hvordan aluminium smaker :)

Love.

You Matter.

Jeg har en tendens til å dytte folk i livet vekk fra meg. Jeg vil ikke være avhengig av noen. Vil ikke føle at jeg har mistet kontrollen over mitt eget liv igjen. Likevel har jeg folk i livet mitt som alltid kommer tilbake, samme hvor mange ganger jeg skyver dem vekk. Uansett hvor mye dritt jeg sier til dem, nekter dem å ta del i livet mitt, er de der og venter på meg. På at jeg skal innse hvor mye de faktisk betyr for meg. Jeg vet at hvis jeg fortsetter slik er det få som kommer til å orke å vente ute i kulda, men jeg klarer ikke å la være. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje jeg er redd? Redd for at fortiden min skal brukes mot meg? 

Hvis du står ute i kulda, vet du det. Og jeg håper at du også vet at du er ekstremt viktig for meg, selv om jeg ikke sier det til deg ofte nok. Unnskyld. 

Glad Påsk!

Jeg har så mange idéer, men så liten tid. Om åtte minutter drar jeg til Danmark på treningsleir, og der blir jeg til onsdag. Når jeg kommer hjem har jeg lovet meg bort til cupcakes og film hos Eline, før jeg drar videre til farmor og farfar. Jeg elsker fridager, for da kan jeg gjøre alt jeg ikke har tid til ellers. Hvilket gjør at jeg ofte sier ja til alt for mye og stresser meg rundt mens alle andre ligger som slakt på sofaen. Men jeg elsker det. Hadde jeg villet ligge og slaske kunne jeg bare unngått å si ja til alt, men jeg er for rastløs til sånt.


Wow, jeg innså akkurat hvor mye jeg elsker livet mitt. Takk!

Peace out.

Beklager.

Det er nå gått en måned siden forrige innlegg. Jeg vet ikke hva som er skjedd. Bloggen smeltet bort med snøen. Jeg beklager.

Jeg kan ikke love at det blir bedre, for jeg forstår meg ikke på fremtiden. Men hvis du har tålmodighet er jeg plutselig her igjen.

Take care.

Video Games.

Genialt. Mer er det ikke å si om saken.

Love.

Pai.

Jeg er ikke død. Eller bortført av aliens. Skuffa? Var det jeg trodde.  Livet er hektisk for tiden, og jeg er virkelig ikke i humør til å skrive noe. Hvis du savner meg går jeg i trio på Rolvsrud i kveld 19:30.

Foto: Tonje Vaage.
Tatt med Nikon D3000, 50-200 mm .

Peace.

Alene.

De nakne grenene strekker seg opp mot himmelen. Beina går av seg selv, tankene er et annet sted. Hvor er du?  Tenker du på meg? Sånn innimellom? Jeg håper ikke det. Jeg unner deg ikke den smerten. Smerten ved å se ansiktet mitt overalt, ved å høre våre sanger. For jeg vet hvordan den føles. 

Jeg får ikke sove. Spørsmål uten svar, uten mening. Hvordan ser fremtiden ut? Vil jeg møte noen som deg igjen? Neppe. Du er unik, et snøfnugg. Du sendte en storm inn i livet mitt, uventet og farlig, og jeg gikk meg vill. Nå som jeg endelig har funnet tilbake til stien igjen savner jeg følelsen av å være lost. Lost, men allikevel helt trygg. For vi var to. 

Hvordan endte jeg opp alene? For det er det jeg er. Alene. Men ikke ensom. For hvis du ikke kan nyte ditt eget selskap, hvordan kan du da forvente at andre gjør det?

(Jeg får ikke publisere bilde i dag. Og jeg som flyktet fra de tekniske problemene. Kanskje det er meg det er noe galt med? Pfft, har jeg ingen tro på.)

Love. 

Mørket.

Vannet omfavner kroppen min, og så blir alt stille. Mørket trenger seg på jo lenger ned jeg kommer. Kroppen roper etter oksygen, men jeg ignorerer smerten. Fortsetter å la meg synke. Det er ingen vits i å sloss mot skjebnen. Det er slik det må være. 

De ropte skjellsord. Beskyldte meg for ting jeg aldri hadde gjort. Dyttet meg ned i søla. Hvorfor? Fordi jeg var annerledes? Fordi jeg kunne ting de ikke kunne? Jeg vet ikke. 

Jeg har ofte tenkt på døden, men hadde aldri forestilt meg at den skulle komme så stille, og så ventet. Sakte men sikkert forsvinner sansene. Synet, luktesansen, hørselen. Jeg kjenner kun steinen som drar meg videre nedover. Ned i evigheten. 

Jeg har hatt det røft i det siste, men heldigvis er skrivelysten kommet tilbake. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

Love.

Hi.

Har rømt fra blogg.no's feil og mangler, og håper på mindre problemer her. Hvis det er noe du lurer på er det bare å ta kontakt, eller noe.

Love.