Kjærlighet til Livet.

Folk som kjenner meg vet at jeg ikke er noen stor fan av unger. Jeg synes de er skumle, uberegnelige, onde og snørrete. I en alder av 17 klarer jeg ikke å se for meg at jeg noen gang i fremtiden skal få mine egne barn. Jeg har venner som har planlagt navn og øyenfarge allerede, og som gleder seg så mye til å bli mor at de glemmer å puste når de snakker om det. For meg er det helt vilt. Hvorfor dette hastverket med å vokse opp? Hva gjør deg så sikker på at du, noen gang i fremtiden, kommer til å være i stand til å ta deg av et menneskeliv. Er du villig til å ofre 18 år for noen andre enn deg selv?

Men la oss nå si at du blir 25, du har stabil inntekt, og en mann du synes er rimelig OK. Du blir gravid, men ultralyden viser at noe ikke stemmer. Barnet har Downs. Hva hadde du gjort? Veldig mange blir hvite riddere, og sier at de selvfølgelig kommer til å beholde barnet om de finner det ut tidlig at fosteret er psykisk utviklingshemmet. Men hvorfor fødes det da så få med Downs i Danmark, hvor det er tillatt med tidligere ultralyd enn i Norge?

Photo: www.scrapetv.com

For meg er det helt utenkelig at noen kan gjøre noe slikt, aldri gi det en sjanse. Fordi barnet ikke blir som majoriteten. Fordi det blir motgang. I mitt hue blir det motgang samma søren om ungen er såkalt "frisk" eller ikke. Når du først skal ofre så mye av livet ditt, hvorfor kan du ikke ofre litt til? Det er denne tankerekka som har ført til at jeg ønsker meg et barn med en psykisk utviklingshemning. Fordi det er kjærlighet. Ikke slik kjærlighet som du ser på film, hvor to vakre mennesker ser på hverandre i 90 minutter før de blir sammen. Nei, ekte kjærlighet. Helt uten grenser.

Jeg skaffer meg heller en hund enn en unge, mye fordi jeg er usikker på hvor bra den hadde hatt det med en alvorlig forvirra og distré mor (hvis du har sett "About a Boy" veit du hva jeg snakker om). Men hvis jeg først, mot alle odds, får et avkom, håper jeg det blir en med en evne til å tilgi.

Love.