De nakne grenene strekker seg opp mot himmelen. Beina går av seg selv, tankene er et annet sted. Hvor er du? Tenker du på meg? Sånn innimellom? Jeg håper ikke det. Jeg unner deg ikke den smerten. Smerten ved å se ansiktet mitt overalt, ved å høre våre sanger. For jeg vet hvordan den føles.
Jeg får ikke sove. Spørsmål uten svar, uten mening. Hvordan ser fremtiden ut? Vil jeg møte noen som deg igjen? Neppe. Du er unik, et snøfnugg. Du sendte en storm inn i livet mitt, uventet og farlig, og jeg gikk meg vill. Nå som jeg endelig har funnet tilbake til stien igjen savner jeg følelsen av å være lost. Lost, men allikevel helt trygg. For vi var to.
Hvordan endte jeg opp alene? For det er det jeg er. Alene. Men ikke ensom. For hvis du ikke kan nyte ditt eget selskap, hvordan kan du da forvente at andre gjør det?
(Jeg får ikke publisere bilde i dag. Og jeg som flyktet fra de tekniske problemene. Kanskje det er meg det er noe galt med? Pfft, har jeg ingen tro på.)
Love.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar