Kjære Joakim.
Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte. Ord blir fattige, det finnes ikke noe man kan si som passer til en slik situasjon, det er bare så ufattelig. Du er ikke lenger blant oss. Du har etterlatt oss med alle de tunge spørsmålene, uten noen svar.
Det er et kaos av følelser. Uendelig sorg, smerte, men også sinne. Sinne på alle som spør hvordan istedet for hvorfor. Sinne på helsevesenet som ikke fanget deg opp da du prøvde tidligere. Sinne på megselv for å ikke ha spurt hvordan det gikk med deg, selv etter at jeg så at du forandret deg. Og tilsutt, sinne og flauhet over megselv som føler dette sinnet. Det er ikke en jævla dritt jeg får gjort med det, sinne er en helt tåpelig følelse, og det er ingen jeg kan rette det mot.
Hva gjør man? Livet går jo videre, jorda har ikke sluttet å snurre. Men når jeg ligger her i senga og stirrer i taker skjønner jeg ikke hva jeg skal finne på. Alt blir liksom så meningsløst. Du inspirerte så mange, Joakim, og når jeg blir stor vil jeg bli som deg. Alltid positiv. Alltid med en løsning. Alttid med et ønske om det beste for alle andre.
Jeg håper du ser på oss ned fra himmelen, og ser hvor mange du har etterlatt i sorgen. Jeg håper du ser ned på oss, og tenker at du er stolte av oss, hvordan vi har utviklet oss som mennesker. For jeg vil gjøre deg stolt Joakim, jeg SKAL gjøre deg stolt.
Sov godt, Joakim.
Skulle ønske du fortsatt var her.
