Fuck.

I dag har vært en ordentlig dårlig dag. Jeg har funnet meg en hemmelig fjellhule i det nordlige India, hvor jeg kommer til å ligge i fosterstilling og surmule helt til alt ordner seg. Faen.

Kort om Planlegging.

Jeg vet ikke hvor mange av mine gamle lesere som er blitt med over hit til den mørke siden, men de som har fulgt med en stund vet hvor mye jeg brenner for folkehelsa. Jeg er rett og slett en freak når det gjelder det norske folks spisevaner. De få gangene jeg er innom VG.no klikker jeg meg inn på artiklene som handler om fedme, fordi jeg rett og slett synes det er mer interessant enn terror-rettsaken. Misforstå meg rett, jeg har stor medfølelse for alle som ble rammet i sommerferien i fjor, men selve mannen kunne jeg ikke brydd meg mindre om.
Anywho. I dag hadde VG et intervju med Kari Jaquesson hvor hun uttalte seg om fråtsing i uka. Vel og bra det, helt til du ser hva hun har klart å prestere å si:

"- Det er viktig å planlegge. Du må ha et klart bilde av hva du skal spise hver dag"

Hun tenkte sikkert ikke mye over det der og da, men for meg som har slitt med tvangstanker og et usunt forhold til planlegging av kaloriinntak er dette et ekstremt slag i magen. Det siste året har jeg brukt på å lære meg å gi slipp på kontrollen, på å fortelle meg selv at det ikke er nødvendig å loggføre og planlegge hver kalori, men veien tilbake til gamle vaner er så forsvinnende kort.

Jeg er livredd for tilbakefall, fordi det går ut over den psykiske og den fysiske helsa mi.
Jeg er livredd for at det finnes andre mennesker der ute som sliter med det samme som meg, fordi jeg ikke unner noen andre følelsen av total hjelpesløshet.
Jeg er livredd for at jeg skal møte noen i fremtiden som vil være en del av bagasjen min, fordi jeg ikke vil dra noen andre inn i min elendighet.

http://weheartit.com/entry/25586879

Så hvis du tenker på å begynne å planlegge alle måltidene dine, vær så snill og ikke gjør det med mindre du vet du er sterk nok til å ikke la det ta overhånd. For når det først fester grepet sitt rundt deg, slipper det ikke taket frivillig.

Take Care.

Young.

Asking 'bout a scar

And I know I gave it to you months ago

I know you're trying to forget

Love lost. Love found. Love lost again. Falling apart. Together. That's what life is all about. To find that someone, that special someone who wants to be a part of you. Someone who forgives your mistakes, your scars. 'Cause in the end, even though it might hurt, there will always be that special someone, who owns a corner of your heart. 

I hate it. 

International as Fuck

Fordi jeg og Eline er så internasjonale og flerspråklige at det er skummelt.

Hvordan går din dag?

Love.

Forandring.

Jeg vet ikke hva som har skjedd. Tydeligvis ble overgangen fra blogg.no til blogspot for stor. Det er ikke lenger en naturlig del av hverdagen min å logge inn for å dele mine tanker. Det er blitt stress, og jeg vil ikke at det skal være slik. Jeg vil tilbake til da jeg skrev politiske tekster med mening, var åpen om fortiden og tok bilder. Men jeg er ikke lenger den samme.

Folk forandrer seg, men for hva? Er du ikke god nok slik du er? Hvorfor klarer vi ikke å holde fast ved den vi var? Jeg liker å tenke at det ikke er jeg som har forandret meg, bare alle andre. Men jeg har nok selvinnsikt til å innse at det neppe er tilfelle. Tornerose har stukket seg på tornen, og kommer til å sove i 100 år. Hun er ikke lenger den samme.

Photo: Tonje Vaage, tatt med NikonD3000, 18-55mm

Fra en tid hvor fotografering var like naturlig som å puste,
livet var ukomplisert og himmelen var blå.

Peace.

Vår.

Livet er bra for tiden. Jeg gjør ting som gjør meg lykkelig, uten å tenke spesielt mye på å gjøre alle andre fornøyde. Jeg har kvittet meg med negativitet som har preget livet mitt alt for lenge. Alt ser endelig ut til å ordne seg. Men solen kaster skygger. For hva skjer når fortiden tar meg igjen? Når jeg ikke lenger klarer å løpe fra den? Vil den trekke meg tilbake i mørket, eller vil jeg klare å holde den tilbake? Jeg vet ikke. Jeg orker ikke tenke på det nå. For nå vil jeg bare nyte. Nyte livet, lage minner, elske. For det er endelig vår. I alle fall i min lille boble.

Jeg hater å ødelegge et bilde med å ta copyright på det, men enda mer hater jeg mennesker som tar ære for andres bilder. Jeg har aluminiumsballtre i garasjen, og stjeler du bildet mitt finner du fort ut hvordan aluminium smaker :)

Love.

You Matter.

Jeg har en tendens til å dytte folk i livet vekk fra meg. Jeg vil ikke være avhengig av noen. Vil ikke føle at jeg har mistet kontrollen over mitt eget liv igjen. Likevel har jeg folk i livet mitt som alltid kommer tilbake, samme hvor mange ganger jeg skyver dem vekk. Uansett hvor mye dritt jeg sier til dem, nekter dem å ta del i livet mitt, er de der og venter på meg. På at jeg skal innse hvor mye de faktisk betyr for meg. Jeg vet at hvis jeg fortsetter slik er det få som kommer til å orke å vente ute i kulda, men jeg klarer ikke å la være. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje jeg er redd? Redd for at fortiden min skal brukes mot meg? 

Hvis du står ute i kulda, vet du det. Og jeg håper at du også vet at du er ekstremt viktig for meg, selv om jeg ikke sier det til deg ofte nok. Unnskyld.