Forsøke, feile, forsøke igjen

Det har gått 6 måneder siden jeg flyttet hjemmefra. Pakket 19 år av livet mitt i pappesker fra IKEA, og kjørte 9 timer til en by hvor jeg ikke kjente noen. For å studere noe som ikke en gang var øverst på søknadslisten min, men lå helt nede på 4. plass. Jeg forlot det kjente, det trygge, og så meg aldri tilbake. Det er nok en ganske vanlig prosess som de fleste går igjennom, med mindre du er av typen som bor i kjelleren til mor helt til du er 30. Men selv om det skjer med de aller fleste, er det en virkelighetsorientering som er forferdelig skremmende. Først når du får det på avstand, at du ser hvor mye det forandrer deg som person. Hvordan prioriteringene dine, målene dine, drømmene dine, alt du trodde du visste om deg selv, kan forandres uten at du selv merker det. Du skulle gjøre alt. Oppleve verden. Bli den ingen andre var. Hva skjedde? 

Det er gått 6 måneder siden jeg flyttet hjemmefra. Jeg har villet skrive lenge, men ordene har ikke kommet. Jeg prøvde å ta bilder, men manglet en mening, inspirasjon. Men jeg klarer ikke være stille lengre. Selv om ordene ikke har noen sammenheng, noen mening, og mest sannsynlig aldri kommer til å bli offentliggjort, så er jeg likevel nødt til å prøve. Forsøke, feile, forsøke igjen. For selv om ikke ordene kommer til å føles rett, må de ut. Jeg må få orden på livet mitt, få hjernen min til å slutte å mase så jævlig. 

Forholdet mellom hjernen min og resten av kroppen er litt slik for øyeblikket.

Jeg tror nok mange nye studenter kjenner seg igjen i følelsen av å ha tatt seg vann over hodet. Mye vann. Med skylapper foran øynene sier man ja til alt, er engasjert, og sitter igjen utbrent og utslitt. Og hva har du egentlig fått igjen for det? Alle sier det skal være den beste tiden av livet ditt. At jeg fortsatt er ung, og har mange år foran meg på å gjøre alt jeg vil gjøre. Men når kroppen ikke orker alt som hjernen vil, alt som forventes fra folk rundt meg, er det vanskelig å holde seg positiv. For hvis det å ligge i senga hele dagen i pysjen, med lite lyst til å gjøre noe annet enn å sove, kommer til å være høydepunktet i mitt liv, så er det bare å takke for seg og kaste inn håndkleet allerede nå. 

Jeg vil ikke ha noe sympati. Jeg vil ikke ha forståelse, eller medlidenhet. Alt jeg vil ha, er lov og respekt til å fikse mine egne problemer, alene.