You Matter.

Jeg har en tendens til å dytte folk i livet vekk fra meg. Jeg vil ikke være avhengig av noen. Vil ikke føle at jeg har mistet kontrollen over mitt eget liv igjen. Likevel har jeg folk i livet mitt som alltid kommer tilbake, samme hvor mange ganger jeg skyver dem vekk. Uansett hvor mye dritt jeg sier til dem, nekter dem å ta del i livet mitt, er de der og venter på meg. På at jeg skal innse hvor mye de faktisk betyr for meg. Jeg vet at hvis jeg fortsetter slik er det få som kommer til å orke å vente ute i kulda, men jeg klarer ikke å la være. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje jeg er redd? Redd for at fortiden min skal brukes mot meg? 

Hvis du står ute i kulda, vet du det. Og jeg håper at du også vet at du er ekstremt viktig for meg, selv om jeg ikke sier det til deg ofte nok. Unnskyld.