Fit is the new skinny.

Today I ran a little longer, lifted a little heavier, pushed myself a little harder. So that tomorrow I can do what others can only dream of, be the girl who others wish they were, live the life I dream of. "I can't" is no longer a part of my vocabulary, it doesn't excist anymore. Because once you start going, there's never a good enough reaon to quit.


Let's go.

Klagebrev til samfunnet (og hvem som ellers måtte høre på)

Livet er hardt. Jeg er født i et av verdens rikeste land, og klager over 19 blå og særemne. Hurra for curling-generasjonen! Jeg er glad jeg er ungdom i dag, og ikke for 50 år siden. Alt var ikke bedre før, slik de prøver å påstå. Untatt barne-TV. Har dere sett hva slags ræl de fôrer ungene med i dag? Nok til å få Egner til å vri seg i grava. Mens vi snakker om han kan det være greit å nevne at kritikk av ting jeg liker er greit, så lenge det er saklig argumentert for. Usaklig kritikk av barndommen min er ikke greit. Så når det kommer noen og sier at alt min oppdragelse er bygget på skal gravlegges fordi det ikke er politisk korrekt, blir jeg sinna. Makan til ignoranse skal man lete lenge etter. Selvsagt, etter 50 år med "Folk og Røvere i Kardemommeby" har Norge blitt en nasjon hvor vi stjeler kvinnfolk som ligger og sover i hengekøyer for å få dem til å vaske og stelle for oss. Ja. Akkurat ja. Det at jeg er et tvista mennesket med en hjerne som sjeldent fungerer skal ikke Egner ha æren for.

(Ja, jeg hiver meg inn i debatten, flere uker for seint. Ikke ser jeg noe problem ved det heller.)

Ellers sliter jeg med historie-lekser, fyikk-, kjemi- og matte-prøve, 10-siders fordypningsemne på nobelprisforfattere i litteratur og en 10-siders historieoppgave som fordyper seg i hverdagslivet i Norge på 1950-tallet. Alt det er vel den eneste grunnen til at jeg blogger i dag, for å utsette skjebnen min enda litt til.

 Livet er hardt.