Kjærlighet til Livet.

Folk som kjenner meg vet at jeg ikke er noen stor fan av unger. Jeg synes de er skumle, uberegnelige, onde og snørrete. I en alder av 17 klarer jeg ikke å se for meg at jeg noen gang i fremtiden skal få mine egne barn. Jeg har venner som har planlagt navn og øyenfarge allerede, og som gleder seg så mye til å bli mor at de glemmer å puste når de snakker om det. For meg er det helt vilt. Hvorfor dette hastverket med å vokse opp? Hva gjør deg så sikker på at du, noen gang i fremtiden, kommer til å være i stand til å ta deg av et menneskeliv. Er du villig til å ofre 18 år for noen andre enn deg selv?

Men la oss nå si at du blir 25, du har stabil inntekt, og en mann du synes er rimelig OK. Du blir gravid, men ultralyden viser at noe ikke stemmer. Barnet har Downs. Hva hadde du gjort? Veldig mange blir hvite riddere, og sier at de selvfølgelig kommer til å beholde barnet om de finner det ut tidlig at fosteret er psykisk utviklingshemmet. Men hvorfor fødes det da så få med Downs i Danmark, hvor det er tillatt med tidligere ultralyd enn i Norge?

Photo: www.scrapetv.com

For meg er det helt utenkelig at noen kan gjøre noe slikt, aldri gi det en sjanse. Fordi barnet ikke blir som majoriteten. Fordi det blir motgang. I mitt hue blir det motgang samma søren om ungen er såkalt "frisk" eller ikke. Når du først skal ofre så mye av livet ditt, hvorfor kan du ikke ofre litt til? Det er denne tankerekka som har ført til at jeg ønsker meg et barn med en psykisk utviklingshemning. Fordi det er kjærlighet. Ikke slik kjærlighet som du ser på film, hvor to vakre mennesker ser på hverandre i 90 minutter før de blir sammen. Nei, ekte kjærlighet. Helt uten grenser.

Jeg skaffer meg heller en hund enn en unge, mye fordi jeg er usikker på hvor bra den hadde hatt det med en alvorlig forvirra og distré mor (hvis du har sett "About a Boy" veit du hva jeg snakker om). Men hvis jeg først, mot alle odds, får et avkom, håper jeg det blir en med en evne til å tilgi.

Love.

Fuck.

I dag har vært en ordentlig dårlig dag. Jeg har funnet meg en hemmelig fjellhule i det nordlige India, hvor jeg kommer til å ligge i fosterstilling og surmule helt til alt ordner seg. Faen.

Kort om Planlegging.

Jeg vet ikke hvor mange av mine gamle lesere som er blitt med over hit til den mørke siden, men de som har fulgt med en stund vet hvor mye jeg brenner for folkehelsa. Jeg er rett og slett en freak når det gjelder det norske folks spisevaner. De få gangene jeg er innom VG.no klikker jeg meg inn på artiklene som handler om fedme, fordi jeg rett og slett synes det er mer interessant enn terror-rettsaken. Misforstå meg rett, jeg har stor medfølelse for alle som ble rammet i sommerferien i fjor, men selve mannen kunne jeg ikke brydd meg mindre om.
Anywho. I dag hadde VG et intervju med Kari Jaquesson hvor hun uttalte seg om fråtsing i uka. Vel og bra det, helt til du ser hva hun har klart å prestere å si:

"- Det er viktig å planlegge. Du må ha et klart bilde av hva du skal spise hver dag"

Hun tenkte sikkert ikke mye over det der og da, men for meg som har slitt med tvangstanker og et usunt forhold til planlegging av kaloriinntak er dette et ekstremt slag i magen. Det siste året har jeg brukt på å lære meg å gi slipp på kontrollen, på å fortelle meg selv at det ikke er nødvendig å loggføre og planlegge hver kalori, men veien tilbake til gamle vaner er så forsvinnende kort.

Jeg er livredd for tilbakefall, fordi det går ut over den psykiske og den fysiske helsa mi.
Jeg er livredd for at det finnes andre mennesker der ute som sliter med det samme som meg, fordi jeg ikke unner noen andre følelsen av total hjelpesløshet.
Jeg er livredd for at jeg skal møte noen i fremtiden som vil være en del av bagasjen min, fordi jeg ikke vil dra noen andre inn i min elendighet.

http://weheartit.com/entry/25586879

Så hvis du tenker på å begynne å planlegge alle måltidene dine, vær så snill og ikke gjør det med mindre du vet du er sterk nok til å ikke la det ta overhånd. For når det først fester grepet sitt rundt deg, slipper det ikke taket frivillig.

Take Care.

Young.

Asking 'bout a scar

And I know I gave it to you months ago

I know you're trying to forget

Love lost. Love found. Love lost again. Falling apart. Together. That's what life is all about. To find that someone, that special someone who wants to be a part of you. Someone who forgives your mistakes, your scars. 'Cause in the end, even though it might hurt, there will always be that special someone, who owns a corner of your heart. 

I hate it. 

International as Fuck

Fordi jeg og Eline er så internasjonale og flerspråklige at det er skummelt.

Hvordan går din dag?

Love.

Forandring.

Jeg vet ikke hva som har skjedd. Tydeligvis ble overgangen fra blogg.no til blogspot for stor. Det er ikke lenger en naturlig del av hverdagen min å logge inn for å dele mine tanker. Det er blitt stress, og jeg vil ikke at det skal være slik. Jeg vil tilbake til da jeg skrev politiske tekster med mening, var åpen om fortiden og tok bilder. Men jeg er ikke lenger den samme.

Folk forandrer seg, men for hva? Er du ikke god nok slik du er? Hvorfor klarer vi ikke å holde fast ved den vi var? Jeg liker å tenke at det ikke er jeg som har forandret meg, bare alle andre. Men jeg har nok selvinnsikt til å innse at det neppe er tilfelle. Tornerose har stukket seg på tornen, og kommer til å sove i 100 år. Hun er ikke lenger den samme.

Photo: Tonje Vaage, tatt med NikonD3000, 18-55mm

Fra en tid hvor fotografering var like naturlig som å puste,
livet var ukomplisert og himmelen var blå.

Peace.