Det er gått 6 måneder siden jeg flyttet hjemmefra. Jeg har villet skrive lenge, men ordene har ikke kommet. Jeg prøvde å ta bilder, men manglet en mening, inspirasjon. Men jeg klarer ikke være stille lengre. Selv om ordene ikke har noen sammenheng, noen mening, og mest sannsynlig aldri kommer til å bli offentliggjort, så er jeg likevel nødt til å prøve. Forsøke, feile, forsøke igjen. For selv om ikke ordene kommer til å føles rett, må de ut. Jeg må få orden på livet mitt, få hjernen min til å slutte å mase så jævlig.
Forholdet mellom hjernen min og resten av kroppen er litt slik for øyeblikket.
Jeg tror nok mange nye studenter kjenner seg igjen i følelsen av å ha tatt seg vann over hodet. Mye vann. Med skylapper foran øynene sier man ja til alt, er engasjert, og sitter igjen utbrent og utslitt. Og hva har du egentlig fått igjen for det? Alle sier det skal være den beste tiden av livet ditt. At jeg fortsatt er ung, og har mange år foran meg på å gjøre alt jeg vil gjøre. Men når kroppen ikke orker alt som hjernen vil, alt som forventes fra folk rundt meg, er det vanskelig å holde seg positiv. For hvis det å ligge i senga hele dagen i pysjen, med lite lyst til å gjøre noe annet enn å sove, kommer til å være høydepunktet i mitt liv, så er det bare å takke for seg og kaste inn håndkleet allerede nå.
Jeg vil ikke ha noe sympati. Jeg vil ikke ha forståelse, eller medlidenhet. Alt jeg vil ha, er lov og respekt til å fikse mine egne problemer, alene.